Jens! Som OL-konge er vel Deres høyhet riktig måte å henvende seg på. Hvordan har du det akkurat nå?
Haha! Nei, det vet jeg ikke. Men takk! Det har vært en helt spesiell sesong, med OL i spissen. Akkurat nå har jeg det mer enn fint, men jeg merker jo at det tærer på og skal bli godt med sesongpause og en pust i bakken.
Tre gull av tre mulige i OL! Dine første individuelle gull i internasjonalt mesterskap. Hva skjedde!?
Ja, hva skjedde, egentlig? Jeg er i det minste ekstremt fornøyd! Og på mange vis var jo dette drømmemålet. Men at det skulle bli 3 av 3, det hadde jeg ikke turt å håpe på. Samtidig er jeg del av en gruppe som har jobbet knallhardt i mange år, jeg har utviklet meg gradvis, funnet den riktige formelen for å toppe formen og vet erfaringsmessig at viss jeg hopper godt nok, så kan alt skje.
Vi må spole litt tilbake. For ingen har tre OL-gull rundt halsen uten å ha gjort jobben i lang, lang tid. Fortell om reisen din, Jens.
Akkurat det er helt sikker. Selv om tilfeldigheter alltid spiller en viss rolle, er det langt mer som må tas med i ligningen.
Jeg har jo en fantastisk familie, og med en helt spesiell bror i Einar som har gått foran og banet vei. Han har jeg både sett opp til, lært mye av og konkurrert mot i det aller meste. Trening har definitivt blitt en del av personligheten og identiteten min, og jeg elsker å jobbe mot spesifikke mål. Samtidig, at jeg kom inn på landslaget som 19åring, og gjennom hele reisen har hatt så mye gode mennesker rundt meg – det har vært helt avgjørende.
Tenk å alltid kunne måle seg mot de beste i verden? Ha trenere og fagpersoner som er 10 av 10. Første året på landslaget var spesielt. Jeg hang godt med på barmarkstreningen på sommeren, men hadde nok brukt opp en del av kruttet og fikk en tyngre vinter enn jeg håpet på. Kjipt, selvsagt – men det ga også mye erfaring og læring på veien videre.
Hva betyr det egentlig for deg, og nå være verdens beste kombinertløper?
Oh! Det høres jo flott ut når du sier det sånn. Men det er flere gode, og til tross for at jeg vinner tre OL-gull, er det fortsatt steg å ta. Men ja, jeg kan være enig i at jeg i det minste er blant verdens beste kombinertløpere. Og at jeg var best under OL. Jeg klarte virkelig å treffe med toppformen både i sporet og hoppbakken.
Selvsagt betyr det mye. Jeg har trent mange timer og jobbet hardt i mange år. Alltid hatt fokus på forbedringer og utvikling. Da er det utrolig gøy å lykkes!
Jarl Magnus Riiber og Jørgen Graabak gir seg – også kommer du og tar stafettpinnen videre. Førte det med seg økt press?
Heldigvis er Jarl med videre, slik at vi får nyttiggjort oss av hans kompetanse. Det er jeg veldig glad for!
Men, ja. Det var noe som skjedde når Riiber og Graabak ga seg. Plutselig var jeg en av de som måtte prate på pressekonferanser, svare på forventinger til prestasjoner og medaljemål. Så jeg kjente nok på økt stress og press. Både i negativ og positiv forstand. Heldigvis har ting gått såpass bra at det negative ikke har tatt overhånd. Kanskje hadde det vært annerledes om resultatene uteble. Med fasit i hånd, er det lett å tenke at dette også er noe som har skapt utvikling og trygghet. Ikke minst er det jo en naturlig del av toppidretten som det også må trenes på. Og med trening blir du bedre på det meste.
Hvorfor er nettopp du en av verdens aller beste kombinertløper?
Jeg tror prestasjonene i OL henger sammen med all jobben som er tilbakelagt de siste 10 årene, i kombinasjon med god hoppflyt og at jeg traff godt med formen. Sistnevnte henger jo sammen med prioriteringer, for jeg har trent mye og hardt mellom verdenscuphelger som har gjort meg tung og mindre konkurransedyktig tidligere i sesongen. Når jeg da slipper opp mot mesterskapet, får jeg en fin formtopping.
Som kombinertløper, og sikker de fleste andre idretter, er det vanskelig å få i pose og sekk. Med OL som soleklart hovedmål måtte jeg nedprioritere mindre viktige renn.
Ut over disse tingene, og at jeg stort sett forholder meg ganske rolig i forkant av renn og viktige mesterskap, er det helt klart faktorene jeg har vært innom tidligere; Einar, lagkamerater, dyktige trenere og et skikkelig godt team.
Hvordan er egentlig livet til en Olympisk Mester i etterkant av lekene. Har mye i livet endret seg? Blir det privatfly og luksushotell som en del av sesongpausen?
Haha! Det blir neppe noe privatfly her i gården. Kombinert er ikke førstevalget for de som vil bygge feit bankkonto. Men livet er nok kanskje litt annerledes enn før OL. For hvert fjerde år får betydelig flere nordmenn med seg at kombinert, og med det også jeg, finnes. Det har resultert i litt ulike intervjuer og reklameoppdrag, som forhåpentligvis også kan være medvirkende faktor til både rekrutteringer, sponsormidler i forbundet og lignende.
Forhåpentligvis kan kombinert få vind i seilene og være en idrett som ikke bare kan leve i mange år videre, men også vokse i deltakelse og engasjementet rundt.
Hvordan påvirkes motivasjonen for veien videre, nå som du på mange vis har oppnådd det aller, aller største?
Mesterskapet kostet mye krefter. Det er jo en hel del ting som følger med, ut over å gjøre hoppene og gå de kilometerne på ski. Sesongen mangler bare NM, og da har det vært en lang periode med mye reising. Så nå blir det deilig med sesongpause og litt annerledeshet. Men det betyr absolutt ikke at jeg er demotivert eller lei.
Jeg gleder meg til vi skal evaluere sesongen og virkelig gå grundig til verks. I etterkant av det blir det enkelt å finne nye mål, nye tiltak og nytt fokus. Det ser jeg virkelig frem til. For altså, det finnes jo en verdenscup å vinne sammenlagt, for eksempel – det har jeg ikke klart tidligere. For ikke å snakke om et individuelt VM-gull.
Hva er ditt største forbedringspotensial på veien på veien videre?
Skal jeg svare helt kort, blir det hoppinga! Der må jeg bli stabilt bedre og heve bunnivået. Ellers tror jeg fortsatt det er mulig å øke totalvolumet på treningen noe, og med det hente ut enda mer.
Også teknikk, teknikk, teknikk – det alltid noe å hente der.
Hva gjør du når sesongen er over?
Da skal jeg nyte litt roligere dager og være mindre rigid i forhold til trening. Det betyr ikke hele dager i sofaen, for jeg trener ofte relativt mye i sesongpausen, bare at det er mer basert på lyst og innfallsmetoden. Blir fort noen lange, lange og rolige turer i marka.
I hvor stor grad er løping en del av treningshverdagen din?
Jeg løper egentlig ganske så mye. Trives veldig godt med det. Mest på sommerhalvåret, selvsagt. Da er det fast med cirka tretimers-turer i marka, påfyllsøkter mellom slagene og litt utblåsningsøkter i form av korte intervaller.
Hvilke skomodell er favoritten?
Flash 2 har blitt en skikkelige favoritt. I tillegg til Neo Vista. Sistnevnte får seg stadig flere kilometer. Så er jeg veldig spent på den nye terrengmodellen Accera. Den tror jeg vil passe meg bra, som tross alt springer mest av alt i terrenget.
Også skal jeg snart prøve ut Hyperwarp-serien. Det blir spennende med litt ekstra punch på raske økter!